Det er ved kysten de fleste av oss bor og arbeider, og vi søker møtet mellom land og vann for avkobling og opplevelse. Det er i sentrale kommuner nær de store byene at det er størst andel bygningspåvirket kystlinje. 39 prosent av kystlinja i de mest sentrale kommunene er bygningspåvirket, mens tilsvarende for de minst sentrale kommunene er 16 prosent. Tilgjengelig strandsone er en begrenset ressurs og står fortsatt i fare for å bli ytterligere redusert.

Ved årsskiftet 2007- 2008 var det i alt omlag 460 000 bygninger innen 100 meter fra kystlinja. Dette tilsvarer omlag 12 prosent av alle bygninger i Norge. Det er flest bygninger av typen naust, garasje og uthus til bolig, etterfulgt av bolig- og fritidsbygninger. Rundt 280 000 mennesker er bosatt i 100-metersbeltet.

• Du finner mer statistikk om strandsonen hos Statistisk sentralbyrå (SSB)

En strandsone som er egnet for friluftsliv har blitt et knapphetsgode langs store deler av kysten. Dette skyldes utbygginger og omfattende veibygging, spesielt i trange kyst- og fjordstrøk.

Nedbygging, oppdyrking og deponering av avfall i strandsonen har bidratt til at en rekke arter og naturtyper i dag er truet. Kyst og havstrand er leveområde for 456 av artene i Artsdatabankens rødlistebase. Dette er 12 prosent av alle de rødlistede artene. 150 av artene er enten kritisk eller sterkt truet. De fleste er planter, biller og sommerfugler.

Velstandsøkning gir mer bebyggelse, transport og fritidsutøvelse. Det bidrar til økt press på strandsonen. Byer og tettsteder ligger i stor grad der sjø møter land. Økt aktivitet i næringslivet og større båter, har ført til større behov for areal til næringsvirksomhet, transport og havneanlegg.

Befolkningsvekst, endringer i befolkningens sammensetning og økonomiske oppgangstider har gitt en kraftig vekst i antall boliger, spesielt i byer og tettsteder. Det er også en økende konkurranse om arealene i sjøen.

SSB har statistikk for andelen tilgjengelig strandsone. I tillegg til bygningspåvirket strandsone, viser tallene fra SSB også til arealer som ikke er tilgjengelig fordi de er oppdyrket eller påvirket av vei og jernbane. Bygningspåvirket arealer er områder innenfor 50 meters avstand til nærmeste bygning.

Moderne hytter og hytteliv har blitt mer arealkrevende. Ofte signaliseres det bevisst eller ubevisst overfor allmennheten at her er det ikke lenger fritt fram for alle. Bedre privatøkonomi øker presset på attraktive arealer i strandsonen langs stadig større deler av kysten. Særlig er presset stort sør i landet og nær byer og tettsteder. De mest attraktive strandområdene privatiseres først.

Det er nødvendig at kommunene har en bevisst restriktiv strandsoneforvaltning for å unngå fortsatt nedbygging og privatisering av strandsonen. Til tross for strenge regler, fortsetter nedbyggingen av strandsonen.

Fra midten av 1950-tallet har det vært nasjonal politikk å ta vare på verdiene i strandsonen. I 1965 vedtok Stortinget en midlertidig strandlov med et generelt forbud mot bygging i 100-metersbeltet. I 1971 ble den midlertidige loven erstattet med strandplanloven. I 1985 ble strandplanloven avløst av plan- og bygningsloven, og byggeforbudet ble videreført i lovens § 17-2.

I brev til kommunene har flere miljøvernministre oppfordret til å innskjerpe forvaltningen i strandsonen. Utbygging i strandsonen har skjedd til tross for dette. Utviklingen er et resultat av at loven inneholder muligheter for at kommunene kan gi dispensasjon fra byggeforbudet. I 2002 avdekket Riksrevisjonen at utviklingen varierte mye fra kommune til kommune. Presset mot strandområdene er fortsatt sterkt og økende.

Den nye plan og bygningsloven strammer inn vilkårene for dispensasjon. Dette er en stor utfordring for kommunene. Fra 2008 til 2009 økte antall dispensasjoner i Hordaland, og i strandsonen påklaget fylkesmannen 330 saker i 2009, mot 129 i 2008.

En tydeligere og mer langsiktig strandsonepolitikk

I Stortingsmeldingene nr. 21 (2004-2005) og nr. 26 (2006-2007) ”Regjeringens miljøpolitikk og rikets miljøtilstand” gir regjeringen signaler om en opptrapping av innsatsen for å sikre allemannsretten i kyst- og strandstrekninger.

Regjeringen vil:

• bevare strandsonen som et natur- og friluftsområde tilgjengelig for alle.
  sikre leveområder for de truede artene gjennom kommunal planlegging
• stanse nedbyggingen av strandsonen og legge opp til en sterkere geografisk differensiering i retningslinjene, der vernet gjøres strengere i områder med sterk konkurranse om strandsonen
• oppfordre kommuner, fylkeskommuner og fylkesmenn til en streng praksis ved behandling av plansaker og dispensasjoner i hundremetersbeltet langs sjøen
  innføre strengere regler for strandsonen i plandelen av plan- og bygningsloven
• videreføre ordningen med juridisk bistand til kommunene
• oppfordre kommunene til å fjerne stengsler i strandsonen
• sikre og tilrettelegge de mest attraktive områdene i strandsonen