Rådyr. Foto: Jo Anders Auran
Generelt store hjorteviltbestander
Norge forvalter de siste livskraftige bestandene av den opprinnelige ville fjellreinen i Europa. Dette medfører et særlig internasjonalt ansvar. Menneskeskapte inngrep etterlater til dels små, fragmenterte leveområder for villreinen, med ubalanse mellom sommer- og vinterbeite. I flere av leveområdene har man redusert stammene for å unngå overbeiting.
Elg
Bestandene av elg har i en periode vært større enn det beiteressursene tåler i store deler av Sør-Norge. Flere steder har derfor kommunene redusert tettheten av elg. Elgbestandene ekspanderer fortsatt i utbredelse og antall i Nord-Norge, særlig i kyststrøkene, samt på Vestlandet.
Hjort
Hjorten øker i utbredelse, men overvåking av bestandene tyder foreløpig på at få bestander er større enn det beitegrunnlaget tåler. Hjortebestandene er tette i Vest-Norge og Trøndelag, og etablerer faste bestander i stadig nye kommuner, også i Sør- og Øst-Norge. Høy tetthet av hjort i noen områder gir store skader på frukttrær og annen innmark i berørte kommuner. I disse kommunene er bestandsforvaltningen i dag ikke bærekraftig ut fra skadeproblematikken.
Villrein
For villrein er hovedproblemet at ulike typer inngrep og forstyrrelser gjør leveområdene stadig mindre og mer oppdelt. De én til tre store sammenhengende villreinområdene vi hadde tidlig i dette århundret, er i dag delt inn i 23 administrative forvaltningsområder. Disse strekker seg fra Setesdal/Ryfylkeheiene med Knabeheiene (Hægebostad) i sør, til Forelhogna avgrenset av Gauldalen i nord. De siste 10 - 15 år har antall villrein i Norge vært 30 000 - 40 000, fordelt på om lag 40 000 km2 fjellvidde og høyereliggende bjørkeskog.
Rådyr
Rådyrets utbredelse og bestandstetthet har klar sammenheng med klimaet, og i første rekke snøforholdene om vinteren. Forholdene om vinteren, sammen med trykket fra rovdyr som rødrev, gaupe og til dels ulv, gjør at antallet rådyr varierer i større grad enn annet hjortevilt.
Dåhjort
De viltlevende dåhjortene som finnes i Norge stammer fra rømminger fra viltoppdrett, og er i all vesentlighet lokalisert til Østfold. Det er ikke noe mål å legge til rette for en oppbygning av bestanden.
Økte bestander, men mindre og færre leveområder
Det er flere årsaker til at bestandene av hjortevilt har økt gjennom de siste 40 årene:
- Med unntak av villrein utvider bestandene sine leveområder, dels som følge av mildere klima.
- Omlegging av skog- og jordbruk har gitt vesentlig bedre mattilgang
- Større bevissthet i forhold til hvilke dyr som felles under jakt (rettet avskyting)
Jakt på villrein med moderne skytevåpen reduserte villreinbestandene i Sør-Norge kraftig. Ved århundreskiftet var det bare små spredte bestander igjen i de villreinområdene som vi i dag kaller Snøhetta, Rondane, Setesdal-Ryfylke, Hardangervidda og Nordfjella. Fredning i periodene 1900-1905 og rundt 1920 gav bestandene en mulighet til å ta seg opp. Etter andre verdenskrig vokste bestandene betydelig.
Fysiske inngrep, forstyrrelse fra menneskelig ferdsel og tamreindrift har ført til at deler av leveområdene har gått ut av bruk. Veier, jernbane, reguleringsmagasiner, kraftlinjer og ulike aktiviteter har splittet bestandene i flere delbestander. Bestandsforvaltningen av villreinen er i dag i store trekk under god kontroll. Situasjonene med oppsplittede leveområder og mange forstyrrelser krever høy innsats for å unngå at bestandene skal bli for store innenfor disse oppsplittede leveområdene.
De øvrige hjorteviltbestandene opplever på samme måte nedbygging av arealer og oppsplitting av leveområder. Best kjent er effektene av utbyggingen av ny hovedflyplass på Gardermoen med tilhørende vei og jernbane som har redusert bæreevnen for elg på Øvre Romerike betydelig.
Mål om stabilisering av hjorteviltbestander
Bestandene av elg, hjort og villrein skal stabiliseres innenfor et nivå som til en hver tid vurderes som bærekraftig, både i forhold til bestandens kvalitet og i forhold til virksomheten i andre sektorer, blant annet skogbruk og samferdsel.
Kommuner i flere fylker har redusert bestandene gjennom økte fellingskvoter. Dermed har negative effekter på innmark og skog blitt redusert og det er lagt grunnlag for mer livskraftige elg- og hjortebestander. Kommunenes ansvar i forvaltningen av hjorteviltbestandene er å tilpasse den enkelte bestand til leveområdets bæreevne. For å sikre dette er både administrative og økonomiske virkemidler lagt til kommunene. Tilsvarende prosess er gjennomført i forhold til de statlige, kommunalt oppnevnte villreinnemndene for hvert villreinområde. Skal en lykkes, må målene og tiltakene være lokalt forankret.