Arbeidet med å registrere arkeologiske kulturminner startet i 1960-årene. Det ser ut til å ha vært boplasser langs hele kysten fra rundt 9200-9300 f.Kr. Slike boplasser er for eksempel funnet i Karlebotn, Aukra og Rennesøy. Per mai 2011 var over 250 000 enkeltminner registert. 

Fortsatt er det store områder i innmark, utmark og fjellområder der registreringer ikke har blitt gjennomført. Undersøkelser viser at for hvert registrerte arkeologiske kulturminne kan det finnes mer enn 20 ukjente. Vi regner derfor med at det er mange arkeologiske kulturminner rundt om i landet som ikke er funnet enda.

Kartet viser arkelogiske kulturminner ved Rambergsjøen i Røros kommune i Sør-Trøndelag. Du kan zoome i kartet og utforske nærmere, eller finne arkelogiske kulturminner i andre deler av landet ved å klikke på Mer kart og funksjoner.  

Løse og faste kulturminner

Vi skiller mellom løse og faste kulturminner. Løse kulturminner er gjenstander som er bearbeidet, produsert og brukt av mennesker, for eksempel en steinøks, et smykke eller flintavfall fra redskapsproduksjon. Ifølge kulturminneloven er slike løse kulturminner statens eiendom.

Faste kulturminner er spor etter menneskers virksomhet i form av anlegg og spor i jord, stein eller berg. Noen er lett synlige, som for eksempel gravhauger, hulveger, fangstanlegg, kullgroper og bygdeborger.

Mange arkeologiske kulturminner er ikke synlige

Mange arkeologiske kulturminner er vanskelige å oppdage fordi de ligger skjult under torv, jord og stein, som for eksempel steinalderboplasser, flatmarksgraver, jernframstillingsplasser og en del helleristninger. Enten de er synlige eller ikke, er arkeologiske kulturminner automatisk fredet etter bestemmelsene i kulturminneloven.

Jordbruket er en viktig årsak til at de arkeologiske kulturminnene blir skadet eller fjernet. En årsak er at dagens beste jordbruksarealer også var de beste områdene for dyrking og bosetning i fortida. Jordbruksområdene er derfor svært rike på arkeologiske kulturminner.

Skadene skyldes dessuten nye driftsmetoder i jordbruket. Tusenvis av arkeologiske kulturminner gikk tapt i løpet av det første store hamskiftet i jordbruket, før 1950. Etter andre verdenskrig økte omfanget av skader som følge av nye maskiner, arealsammenslåing, bakkeplanering, nydyrking og drenering.

Etter at traktoren overtok for hesten har pløyedybden økt, og jorda presses sammen av tyngre maskiner. Det fører også til at større jordvolumer forflyttes, og materiale fra jordsmonnet spres i større grad. Samtidig ser ikke bonden lenger hva som pløyes opp. Derfor har tallet på innleverte arkeologiske funn gått ned, selv om flere oldsaker trolig blir pløyd opp. 

Også husbygging, industri og veganlegg, bidrar til at kulturminner skades eller forsvinner. Andre viktige skadefaktorer er:

• stor økning i skogsbilveier
• kommuner eller privatpersoner som setter igang byggeprosjekter eller lignende uten at varslingsrutiner og planlegging er ivaretatt
• bevisst hærverk

Kulturminneloven (§3) gir arkeologiske kulturminner et sterkt rettsvern. Den setter forbud mot å "sette i gang tiltak som er egnet til å skade, ødelegge, grave ut, flytte, forandre, tildekke, skjule eller på annen måte utilbørlig skjemme automatisk fredet kulturminne eller fremkalle fare for at dette kan skje"

Men rettsvernet alene viser seg ikke å være tilstrekkelig til å gi kulturminnene nødvendig beskyttelse. Miljøkriminalitet i form av ulovlige inngrep mot fredete kulturminner skjer både tilsiktet og utilsiktet.

Det er fylkeskommunene som har ansvar for skjøtsel, bevaring og tilrettelegging av arkeologiske kulturminner.

Økte tilskuddsmidler til utgifter ved utgravning

Stadig flere mindre, private tiltakshavere får dekket utgifter til arkeologiske undersøkelser helt eller delvis. Dette er en ordning som er lite kjent blant folk, men den er et viktig virkemiddel for å bevare slike kulturminner.

Privatpersoner skal ikke trenge å engste seg for høye utgifter hvis de gjør arkeologiske funn ved bygging av egen bolig, garasje, vei eller liknende. Privatpersoner vil som hovedregel heller ikke bli pålagt utgifter i forbindelse med tilfeldige funn av arkeologiske gjenstander.

Bedre registre som verktøy i arealplanlegging

For å styrke vernet av arkeologiske kulturminner er det avgjørende at de tas hensyn til i alle tiltak som endrer bruk av arealer. Oppdaterte registre med oversikt over ulike kulturminner et viktig verktøy for å lykkes med dette.

Kulturminnedatabasen Askeladden er tilgjengelig for forsknings- og forvaltningsinstanser, og er et sentralt verktøy for forvaltning og vern av kulturminner.  

Informasjon for bedre skjøtsel

Et annet viktig tiltak er informasjon overfor alle relevante aktører. Riksantikvaren og Norsk Bondelag har for eksempel samarbeidet om å informere landbruksnæringen. Hensikten er å:

• gjøre oppmerksom på de kulturminneverdier som finnes i jordbrukslandskapet
• sikre bedre vern og skjøtsel
•  informere om hvordan det kan legges til rette for å kombinere kulturminner med drift og tilrettelegging for publikum.