Kyotoavtalens tre fleksible mekanismer

Felles gjennomføring mellom industriland med forpliktelser

Felles gjennomføring kan foregå ved at myndighetene i to eller flere land samarbeider om finansiering av og støtte til investeringsprosjekter som kan redusere de totale utslippene i landene. Enkeltbedrifter i landene kan også samarbeide og rapportere tiltak og utslippsreduksjoner til myndighetene.

På denne måten utnyttes fordelen av at enkelte land har lavere kostnader forbundet med å redusere egne utslipp enn andre land. Investoren kan bli kreditert hele eller deler av utslippsreduksjonen.

Den grønne utviklingsmekanismen (CDM)

Den grønne utviklingsmekanismen innebærer at industriland med forpliktelser og utviklingsland uten forpliktelser kan samarbeide om prosjekter som bidrar til bærekraftig utvikling i utviklingslandet, og som samtidig bidrar til reduserte klimagassutslipp.

Private selskaper og organisasjoner kan også investere i og gjennomføre slike prosjekter. Salg av klimakvoter skal føre til at prosjekter som ellers ikke ville blitt gjennomført, blir realisert. For eksempel at man bygger ut vind- eller vannkraft, selv om det er dyrere enn kullkraft.

FN har et omfattende system for å sikre at slike prosjekter faktisk begrenser utslippene av klimagasser. Blant annet må det dokumenteres at prosjektet ikke ville blitt gjennomført uten salg av klimakvoter. Klimakvotene blir først utstedt når prosjektet har gitt målbare, reelle utslippsreduksjoner.

Det er mulig å bruke utslippsreduksjoner fra slike prosjekter som er opptjent fra år 2000.

Norsk deltakelse i pilotprosjekter

Siden år 2000 har Norge deltatt i et av Verdensbankens karbonfond (Prototype Carbon Fund) som omfater pilotprosjekter for felles gjennomføring i Øst-Europa og CDM i utviklingsland. I tillegg har Norge hatt bilaterale avtaler med land i Øst-Europa.

Gjennom dette arbeidet har Norge blitt involvert i prosjekter i blant annet Mexico, Polen, Costa Rica, Burkina Faso, Romania, Slovakia, Kina og India. Norge har også deltatt i kapasitetsbygging i en rekke utviklingsland, hovedsakelig gjennom multilaterale organisasjoner.

De erfaringene som er høstet har kommet til nytte i forbindelse med utforming av regler og retningslinjer for denne type samarbeid.

Internasjonal kvotehandel

Kvotehandel innebærer at land eller bedrifter kan kjøpe klimakvoter fra land eller bedrifter som oppnår sine utslippsforpliktelser med billigere tiltak.

Klimaavtalen fra Kyoto gir industrilandene rett til å slippe ut en viss mengde klimagasser for perioden 2008-2010. Industrilandene har dermed fått utdelt en viss mengde kvoter fra FN ("Kyoto-kvoten"). Når oppgjøret for Kyotoavtalen skjer i 2014/2015 må Norge ha klimakvoter som tilsvarer alle norske utslipp i årene 2008-2012.

De årlige utslippene i Norge er større enn den tildelte kvoten fra FN. Norge må derfor fremskaffe flere klimakvoter. Det er flere måter å gjøre dette på.

  • Deltakelse i EUs kvotesystem gjør at Norge gjennom bedriftenes kvotekjøp netto får tilført kvoter som kan brukes opp mot vår forpliktelse under Kyotoavtalen.
  • I tillegg inngår Finansdepartementet avtaler om kjøp av klimakvoter fra utlandet. Les mer på Finansdepartementets nettsider.

Alle transaksjoner av klimakvoter mellom land eller bedrifter blir kontrollert av den internasjonale transaksjonsloggen. Reglene for de nasjonale kvotehandelsystemene som opererer parallellt, er utformet slik at de kan fungere sammen med det internasjonale kvotehandelsystemet under Kyotoavtalen.