Klimakonvensjonen - rammeverket for samarbeidet
Rammeverket for det internasjonale klimasamarbeidet er FNs rammekonvensjon om klimaendring (Klimakonvensjonen). Konvensjonen ble vedtatt i 1992 og er ratifisert av 195 parter.
Klimakonvensjonen har som langsiktig mål at konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren skal stabiliseres på et nivå som forhindrer en farlig og negativ menneskeskapt påvirkning på klimasystemet.
Den inneholder ingen tallfestede utslippsforpliktelser for de enkelte partene, men sier imidlertid at industriland må gå foran i bekjempelsen av klimaendringene og deres negative effekter, og demonstrere dette gjennom nasjonale virkemidler og tiltak.
Partskonferanser under Klimakonvensjonen
Etter at klimakonvensjonen ble vedtatt i 1992 har det blitt holdt 17 partskonferanser. På den tredje konferansen (COP3) i Kyoto i 1997 ble Kyotoavtalen forhandlet fram. Kyotoavtalen er en internasjonal klimaavtale for perioden 2008-2012 med utslippsforpliktelser for mange i-land.
Etter partskonferansen på Bali i 2007 har klimaforhandlingene foregått i to hovedspor. Et spor omfatter forhandlinger om en ny forpliktelsesperiode under Kyotoavtalen. Det andre sporet er rettet inn mot å etablere forpliktelser om utslippsreduksjoner for alle land, inkludert USA og u-landene.
Partskonferansene i København og Canún
Partsmøtet i København i 2009 lyktes ikke i å konkludere i spørsmålet om en ny forpliktelsesperiode under Kyotoavtalen. Møtet resulterte imidlertid i København-avtalen, en politisk beslutning som ikke ble formelt vedtatt under Klimakonvensjonen. Denne avtalen etablerte for første gang at tiltak for utslippsreduksjoner også i u-land skulle konkretiseres, forankres og følges opp under Klimakonvensjonen.
På møtet i Cancún i 2010 ble det framforhandlet et sett av beslutninger, som ga sterkere forankring av København-avtalen med utfyllende elementer og regler på flere områder.
Partskonferansen i Durban i 2011
Det siste partsmøtet (COP17) ble holdt i Durban i Sør-Afrika. Resultatet fra Durban har fire hovedelementer:
- En ny forpliktelsesperiode under Kyotoavtalen. Den formelle tallfestingen av forpliktelsene vil skje på neste partskonferanse, dvs. i 2012. Denne avtalen vil trolig inkludere færre land enn under nåværende forpliktelsesperiode.
- Et historisk vedtak om å forhandle fram en juridisk bindende avtale som skal omfatte alle – et såkalt veikart. Forhandlingene skal avsluttes til 2015 og avtalen skal gjelde fra 2020.
- Etablering av Det grønne klimafondet, som har potensial til å bli et meget stort fond og en hovedkanal for klimafinansiering til utviklingsland.
- Oppfølging av Cancúnavtalen, med blant annet etablering av rammeverk for tilpasning, nytt regelverk for rapportering og kontroll av alle land, samt konkret oppfølging av utslippskutt fram mot 2020.
Les mer om COP17 på nettsiden til Klimakonvensjonens sekretariat
Les mer om COP17 gjennom Earth Negotiations Bulletin utgitt av IISD med daglige referater
Partskonferansen i 2012
Neste partkonferanse (COP18) holdes i Doha i Qatar i november/desember 2012.
Andre møter under Klimakonvensjonen
I tillegg til partskonferansene holdes en rekke møter og konferanser under Klimakonvensjonen for å diskutere mer tekniske spørsmål og forberede saker til partskonferansene.