I den første fasen av norsk olje- og gassvirksomhet satset oljeselskapene på å bygge ut de største funnene, mens mindre forekomster ble vurdert som ulønnsomme. De store funnene hadde behov for omfattende utbyggingsløsninger, med store plattformer som sto på sjøbunnen.

Etter hvert som det ble lønnsomt å bygge ut mindre felt, ble også utbyggingsløsningene enklere. Eksempler på dette er havbunninstallasjoner og flytende produksjonsenheter.

Større deler av sjøbunnen blir berørt

Nå er 70 felt i produksjon på norsk sokkel, de fleste i Nordsjøen. Hvert enkelt felt har ofte flere plattformer og andre installasjoner. Noen er bygget ut med havbunnsinstallasjoner og er koblet opp til andre felt.

Det store og økende antallet felt betyr at stadig større deler av havbunnen blir berørt av installasjonene og borekakset med oljerester og kjemikalier som slippes ut.

I oljevirksomhetens barndom, på begynnelsen av 1970-tallet, inneholdt boreutslippene mye olje og kjemikalier.

Rundt et enkelt felt ble det påvist oljeinnhold i sedimentene på over 1000 ganger det naturlige bakgrunnsnivået. Dette ga vesentlige endringer av livet på havbunnen, blant annet i form av lavt mangfold av organismer. På enkelte felt ble mange kvadratkilometer av havbunnen berørt.

Mindre skadelige kjemikalier gir mindre effekter på havbunnen

Myndighetenes arbeid for å fjerne de skadelige kjemikaliene og redusere utslippene har ført til at miljøpåvirkningen i dag er mye mindre enn den ville ha vært hvis virksomheten hadde fortsatt som på begynnelsen av 1970-tallet.

Bruken av de mest skadelige kjemikaliene er faset ut. Selv om antallet installasjoner har økt, har derfor ikke påvirkningen på havbunnen økt tilsvarende.

Overgangen fra store, faste installasjoner til flytende produksjonsanlegg og undervannsutbygginger fører til redusert miljøpåvirkning, særlig på havbunnen. Samtidig arbeides det for at stadig flere av de tekniske innretningene skal kunne gjenbrukes. Dette betyr at ressursbruken og utslippene reduseres.

Transportvirksomhet og foredling påvirker miljøtilstanden

Etter at oljen eller gassen er kommet opp på produksjonsplattformen, og er ferdig prosessert, transporteres den til land for videre behandling/foredling. Oljen transporteres med skytteltankere eller i rørledning til land. Gassen blir transportert i rørledninger.

Når oljen kommer til land blir den omlastet til større tankskip ved terminaler, eller prosessert/videreforedlet ved oljeraffinerier til forskjellige produkter, blant annet bensin, fyringsoljer, gassoljer, propan og butan.  Disse produktene transporteres med biler eller skip.

Spesialbygde fartøy brukes for å transportere utstyr fra forsyningsbasene på land og ut til plattformene. Mannskapene på plattformene blir transportert fram og tilbake med helikoptre.

All denne transporten har forurensende utslipp som påvirker miljøtilstanden.

Både nasjonalt og internasjonalt arbeides det for at de tekniske løsningene for leting etter og utvinning av olje og gass skal bli mer ressursbesparende og mindre forurensende.

Det arbeides for at muligheter for fremtidig gjenbruk av utstyr og innretninger skal vurderes ved planlegging av tekniske løsninger. Det er også ønskelig at energiproduksjonen til havs gjøres så effektiv som mulig og samkjøres mellom flere plattformer, der dette er teknisk mulig. Slik kan utslippene til luft reduseres.

I dag finnes det løsninger som gjør at store forurensningskilder som borekaks og produsert vann ikke behøver å slippes ut til miljøet. Løsningene må videreutvikles og tas i bruk der det er teknisk og økonomisk mulig. Målet er å finne frem til løsninger som påvirker miljøet minimalt.

Ved oppgradering og bygging av nye anlegg og installasjoner krever myndighetene at operatørene tar i bruk beste tilgjengelige teknikker (BAT) for å begrense utslippene til luft og vann.