Tilretteleggingen har som mål å minske de fysiske barrierene og dermed legge til rette for økt friluftslivsaktivitet. Ved å samle ferdselen langs bestemte traséer og ikke spre den over sårbare områder, er målet samtidig å unngå skader på naturen.

De siste 30-40 årene er det nedlagt et betydelig arbeid for å tilrettelegge områder for friluftsliv. Nærmiljøets betydning for å oppnå målet om friluftsliv for alle har bidratt til at tilrettelegging i og ved byer og tettsteder er gitt høy prioritet.

Tilrettelegging i fjellet

Direktoratet for naturforvaltning (DN) har utgitt et notat: Mål og retningslinjer for stier og løyper i fjellet med tilhørende kart over rute- og hyttenettet. Her gis det føringer for arbeid med tilrettelegging for friluftsliv i fjellet, både i forhold til verneinteresser og andre samfunnsinteresser.

I fjellet er det i hovedsak Den Norske Turistforening (DNT), Statskog SF og fjellstyrene som står for tilrettelegging for friluftsliv. DNT vedlikeholder et merket sommerrutenett på ca. 20 000 km og om lag 7000 km kvisteløyper. Over 450 DNT-hytter er spredt over hele landet langs dette rutenettet.

Tilrettelegging langs kysten

De siste årene er tilrettelegging langs kysten satt på dagsorden. DNT, Friluftsrådenes Landsforbund og Forbundet KYSTEN har samarbeidet om å gjøre stier langs kysten tilgjengelige for allmennheten. Det er også mulig å overnatte på en del fyrstasjoner.

Tradisjonelt har vi regnet tilgangen på inngrepsfrie naturområder i Norge som nærmest ubegrenset, men bildet har endret seg vesentlig. I dag har bare drøyt 10 prosent av arealet i Norge status som villmarksområder (mer enn 5 km fra tyngre tekniske inngrep).

Det er en utfordring å sikre at all tilrettelegging skjer på en mest mulig naturvennlig måte, slik at det biologiske mangfoldet ikke blir skadelidende, samtidig som flest mulig får anledning til å drive friluftsliv på sitt nivå.

Dette innebærer at det må finnes et vidt spekter av muligheter og ulike former for tilrettelegging fra breie, slette turveier til større naturområder helt uten tilrettelegging. I områder som er sikret for friluftsliv er det viktig at områdene tilrettelegges slik at de oppfyller den funksjon de er tenkt å ha, uten at dette går ut over kvaliteten.

Friluftsliv for alle betinger at det finnes et bredt spekter av områder er tilgjengelige. Graden av og type tilrettelegging vil ofte være avgjørende for hvilke brukergrupper som oppsøker et område.

For noen grupper vil breie, godt merkede turveier, tilrettelagte bålplasser og områder med serveringssteder være attraktive. Andre grupper som ønsker ensomhet, ro og stillhet har behov for store sammenhengende områder uten tekniske inngrep og tilretteleggingstiltak.

Graden av tilrettelegging må vurderes

I tillegg til å foreta et bevisst valg av områder der det ikke bør gjennomføres fysiske tilretteleggingstiltak, bør også graden av tilrettelegging i ulike områder vurderes.

I størstedelen av naturområdene vil det bare være aktuelt med enkel tilrettelegging, som kvisting, rydding av stier, merking og varding. Naturen vil i hovedsak bevares i opprinnelig stand. Omfattende tilrettelegging er mest aktuelt i nærheten av byer og tettsteder, ved mye brukte turutgangspunkt, hyppig besøkte naturattraksjoner og i tilknytning til reiselivsbedrifter.

Ulike former for tilrettelegging i markaområder

Lokale forhold vil avgjøre hvor mange soner det er aktuelt å operere med og hvordan disse defineres. I by- og tettstedsnære markaområder kan det for eksempel være aktuelt å dele inn områdene i tre soner:

• Godt tilrettelagte markaområder nær bebyggelsen. Her kan relativt omfattende tilrettelegging tillates, og behovene til barn, unge, eldre og funksjonshemmede skal være høyt prioritert. Områdene skal lett kunne nås til fots.
• Markaområder med hovedrutenett har sti- og løypenett. Hovedrutenettet er ryddet og merket, og bruer opparbeides i tilknytning til dette.
• Enkel tilrettelegging i form av natursti, benker, bålplasser og lignende kan være aktuelt for å fremme naturen som arena for undervisning, samt barn og unges friluftsliv. Ikke tilrettelagte markaområder uten merking av stier eller kun enkel merking av stier, som eventuelt er kvistet.