I dag bor om lag 80 prosent av Norges befolkning i byer og tettsteder. Godt forvaltede markaområder gir oss gode muligheter til å drive friluftsliv i nærheten av hvor vi bor.

Noen steder er marka et større, sammenhengende område. Andre steder består den av flere områder med eller uten sammenhengende forbindelser. Mange steder grenser bebyggelsen mot marka og andre steder har den jordbrukslandskap rundt seg. Der det ikke er markaområder, kan jordbruksområder være viktige friluftslivområder. Mange steder ligger det jordbruksområder mellom bydeler eller tettstedet og marka.

Viktig med sammenhengende løype- og turstinett

Det er viktig at det er gode forbindelser fra boligområdene inn i marka. Dette er det mulig å få til for mange områder. Sammenhengende turdrag og grønnstruktur kan gi lett adkomst for mange til fine turmuligheter, slik at tidkrevende og miljøbelastende transport blir unødvendig. Et variert løype- og turstinett bør utvikles så det gir varierte turmuligheter.

Hvis marka er oppdelt i flere områder, er det viktig at det er finnes natursammenhenger med løyper, stier eller turveier som forbinder dem. Slike sammenhenger kan passere forbi boligområder og være viktig for adkomsten for befolkningen til disse områdene. Natursammenhenger gir også dyr og planter mulighet til å spre seg og vandre mellom ulike områder.

Marka trues av press fra for eksempel veg- og boligbygging, industri, massetak og idrettsanlegg.

Markaområdene stykkes opp bit for bit. Ofte ligger det gode hensikter bak, som for eksempel utbygging av barnehager, idrettsanlegg, tekniske inngrep som for eksempel kraftlinjer, teleinstallasjoner og forsvarets anlegg. Aktivitet fra landbruket kan også bidra til å redusere disse områdene, som for eksempel flatehogst og bygging av skogsbilveger. Dette kan føre til forandringer i naturmiljøet og for friluftslivet, redusere opplevelsesverdien eller ødelegge sårbart og vedifullt plante- og dyreliv. Påvirkning fra skogbruket kan være midlertidig eller gi varige endringer i et område.

Kommunene utarbeider planer for arealbruk. Dette omfatter prioriteringer om et område for eksempel skal brukes til friluftsliv eller utbygging av virksomheter. I dag skal alle kommuner ha utarbeidet en egen plan for forvaltning av sine markaområder. Direktoratet for naturforvaltning har laget en veileder for dette arbeidet. Denne skal oppdateres blant annet ut fra nye formål i plan- og bygningsloven.

En markaplan bør:

• Bidra til å sikre at markaområdene ikke blir redusert
• Sikre at gode sammenhenger mellom delområder blir ivaretatt eller etablert
• Sikre et godt og funksjonelt sti- og løypenett fra der folk bor til marka og innen markaområdene
• Sikre markaområdene og god adkomst til dem som grunnlag for folks fysiske aktivitet
• Gi mål og rammer for den generelle forvaltning av marka
• Avklare forholdet mellom ulike brukerinteresser
• Gi grunnlag for en handlingsplan for friluftsliv

Ikke alle byer og tettsteder har planer for å ta vare på marka. Når slike planer mangler, så savnes det ofte også konkrete planer for hvordan tilrettelegging for friluftsliv i nærmiljøet for mange mennesker skal følges opp på en målrettet måte.