En stadig større del av befolkningen bor i byer og tettsteder. Det fører til et økt behov for grøntområder og utfartsområder i nærheten av bebyggelser. I tillegg til at slike områder vil øke tilgjengeligheten til naturopplevelser, vil det ha en gunstig effekt på folkehelsa og redusere bilbruk/klimautslipp.

I dag har vi om lag 2 300 friluftsområder i Norge. De er varig sikret til friluftsliv. Det er gjort ved kjøp eller avtaler om bruk av eiendom. Nye områder blir sikret hvert år.

I tillegg kommer mange mil med viktige ferdselsårer for friluftsliv. Noen har i tillegg kulturhistorisk betydning, som pilegrimsleder, kongeveier og gamle ferdselsårer, som for eksempel Finnskogleden og Nordmannsslepa på Hardangervidda. Kystledene gir også bedre adkomst til attraktive områder i strandsonen. Ferdselsårene er ofte knyttet til rimelige overnattingstilbud for allmennheten. For eksempel har kystledene en rekke overnattingstilbud på fyrstasjoner og hytter ved sjøen.

Sentralisering, spesielt i og rundt byene, og generell velstandsøkning har ført til større press på arealene. Dette fører til at mulighetene for å drive friluftsliv i nærheten av boligområdene svekkes. Blant annet bygges attraktive naturområder ned. Dermed reduseres de i størrelse og kvalitet. Tilgjengeligheten til mange gjenværende områder blir også vanskeligere.

Miljøvernmyndighetene har som mål at tilgangen på og tilgjengeligheten til grøntareal, turveier, større naturområder og bade- og fiskeområder skal gi mulighet til et variert friluftsliv i hverdagen og i ferier. For å sikre områder mot ødelegging og nedbygging, eller for å gjøre dem mer tilgjengelige, er det ofte nødvendig med innsats fra det offentlige. I hovedsak er det kommunene som må ta vare på områdene gjennom sin arealplanlegging. I noen tilfeller må områdene sikres for friluftsliv ved at kommunen eller staten kjøper arealene eller lager avtaler med eieren. Det er særlig viktig å sikre bynære arealer.