Sporene etter gruvedriften er svært forskjellige. Noen steder står store gruveanlegg igjen, andre steder er det bare noen sjakter, stoller eller steinhauger som forteller om gruvedriften. Gamle gruver og gruveavfall kan også være kulturminner, og mange nedlagte gruver omfattes av lokale historiske interesser.

Kobber, sink, kadmium , bly, jern og nikkel

I norsk gruvevirksomhet har metallene kobber, sink, kadmium , bly, jern og nikkel vært særlig aktuelle. Konsentrasjonen i avrenningen fra gruvene avhenger av malmtyper og deponeringsforhold. Vanligvis er det høyest konsentrasjoner av jern, kobber og sink i avrenningen.

Kobber som regel største forurensningskilde

Kobber er som regel det metallet som har størst betydning i forurensningssammenheng. Kobber er akutt giftig for vannlevende organismer, og er av stor betydning for livsvilkår og reproduksjon av fisk. I sigevannet fra en avfallstipp ved en kobbergruve kan vi finne svært høye kobberkonsentrasjoner. Avfallstippen vil ofte være en vesentlig kilde til forurensningen fra gruveområdet.

To typer jern i sigevann

I sigevann fra gruveområder kan jern forekomme i to tilstandsformer; som toverdig eller treverdig jern. Jernet vil ofte være toverdig. Vannet er da fargeløst og ofte sterkt surt, med en pH-verdi på mindre enn tre. Etter hvert som sigevannet fortynnes i en nærliggende bekk, øker pH-verdien og jernet oksideres til treverdig og felles ut. Dette er synlig som okerutfellinger. Vi kan da se et gulbrunt belegg.

Når surt, tungmetallforurenset vann fra gruveområder kommer ut i vassdragene, kan det få skadelige konsekvenser. Elver, innsjøer og våtmarksområder påvirkes lett av slik forurensning, og forurensningen kan ha negative effekter på store deler av økosystemet.

Skadeeffekter av ulike kobberkonsentrasjoner

Årsmiddelkonsentrasjoner i vassdrag på under 20 mikrogram kobber per liter (µg/l) som totalverdi ser ut til å ha liten skadeeffekt på fisk. Spesielt følsomme virvelløse dyr og begroing kan påvirkes ved lavere kobberkonsentrasjoner. Dette behøver imidlertid ikke ha betydning for fiskebestanden. I noen tilfeller er det funnet gode fiskeforekomster ved middelkonsentrasjoner fra 30 til 50 mikrogram kobber per liter.

Fisk vil kunne overleve i et vassdrag med kobberinnhold på 10 til 15 mikrogram per liter. Samtidig regnes vassdrag med kobberverdier over 6 mikrogram per liter som "meget sterkt forurenset", etter Klima- og forurensningsdirektoratets klassifisering av miljøkvalitet i ferskvann. Forskjellige fiskearter har ulik toleranse overfor metaller. Laksen er sannsynligvis den av våre arter som er minst tolerant overfor tungmetaller.

Vassdrag i områder som drenerer mineralholdige bergarter vil normalt ha høye bakgrunnsverdier av metaller, spesielt kobber og sink. I disse vassdragene må vi akseptere høyere metallkonsentrasjoner enn i andre vassdrag.

Avrenning av tungmetaller fra fra kisgruveområder vil kunne variere fra år til år. Dette skyldes naturlige variasjoner som for eksempel nedbør og temperaturforhold. Store nedbørsmengder vil som oftest gi økt avrenning av tungmetaller. Erfaringsmessig vil store deler av den totale årsavrenningen av tungmetaller komme i forbindelse med vårflommen.

Målet for arbeidet med nedlagte gruver er at utslipp av kobber skal reduseres, slik at kobberkonsentrasjonen er rundt 10 mikrogram per liter i nærmeste vassdrag. Målet skal sikre at biologisk liv opprettholdes til tross for avrenning fra gruveområdet. Det er tatt utgangspunkt i kobberkonsentrasjonen, fordi kobber er en akuttvirkende gift for vannlevende organismer. Kobberkonsentrasjonen er derfor av stor betydning for fiskens livsvilkår og reproduksjon.

De gruveområdene som har størst potensial for forurensning følges opp kontinuerlig.

Å unngå inngrep kan være en løsning

For å begrense forurensningsproblemene i tilknytning til nedlagte kisgruver er det viktig å unngå situasjoner som kan føre til spredning av forurensede masser og økt vanngjennomstrømning. Det beste tiltaket kan være å unngå inngrep.

La avfallsmassene ligge

Avfallsmasser fra gamle kisgruver kan se velegnet ut for både veibygging og masseutfylling, eller som tilslagsmateriale i betong og asfalt. Disse avfallshaugene bør likevel få ligge i fred, slik at forurensningen ikke øker eller spres. Avfallsmassene kan også være uegnet til byggeformål. Betong laget av svovelholdige masser kan for eksempel smuldre opp etter kort tid.

• Les mer om avfall fra gruveområder

Unngå at vann renner gjennom området

Det er viktig å hindre at overflatevann strømmer gjennom områdene og river med seg masser og forurensning. Endring av vassdrag eller grunnvannsnivå i områder med kisgruver kan medføre økt forurensning.

Vann fra gruveområder bør ikke brukes til drikkevann eller vanning.

Tilgang på luft må hindres

Tildekking av masser med duk og/eller tett morene og oppfylling av gruveganger med vann bidrar til å stanse oksydering og syredannelse.

Ta kontakt med fagfolk

Hvis det er nødvendig å iverksette tiltak eller inngrep ved gamle kisgruver, må fagfolk kontaktes.