Baselkonvensjonen er en internasjonal miljøavtale om farlig avfall. Hensikten er å beskytte mennesker og miljø mot negative effekter fra generering, håndtering og deponering av farlig avfall, i tillegg til transport av farlig avfall over landegrensene. Baselkonvensjonen omfatter også annet avfall, som EE-avfall, utrangerte skip og husholdningsavfall.
Baselkonvensjonen skal hindre ulovlig forsendelse av farlig avfall
Arbeidet med å utforme konvensjonen startet på slutten av 1980-tallet. Bakgrunnen var nye og strengere miljøkrav i vestlig land som førte til at avfall som tidligere ikke ble definert som farlig, nå havnet i kategorien farlig avfall.
Dette resulterte i en dramatisk økning i mengden farlig avfall, fordi kategorien omfattet flere typer avfall enn tidligere. Siden kostnadene forbundet med håndtering av farlig avfall er høyere enn for annet avfall, førte dette til at aktørene så etter rimeligere måter å kvitte seg med det farlige avfallet på.
Mange aktører fraktet derfor farlig avfall til fattigere land i og utenfor Europa. Da denne virksomheten ble avdekket førte det til stort internasjonalt press for å få istand en internasjonal avtale som forbød slik virksomhet.
Arbeidet med Baselkonvensjonen startet i 1989, og konvensjonen trådte i kraft i 1992. Norge ratifiserte konvensjonen i 1990. Flere land har etterhvert knyttet seg til konvensjonen, som nå har 174 medlemsland.
Konvensjonen har to grunnpilarer
1. Baselkonvensjonen regulerer grensekryssende transport av farlig avfall. Det er innført en pliktig notifikasjonsprosedyre mellom medlemsland for grensekryssende transport av farlig avfall.
Det er i utgangspunktet ulovlig å sende farlig avfall fra et land som har ratifisert konvensjonen til et land som ikke har ratifisert konvensjonen, med mindre det finnes en spesiell avtale på forhånd. Bestemmelsen om notifisering, som kalles "prior informed consent", er tatt inn i konvensjonen for å begrense transporten til fattige land i størst mulig grad.
2. Medlemslandene forplikter seg til å sluttbehandle og håndtere farlig avfall på en miljømessig forsvarlig måte. Det forventes at medlemslandene skal behandle avfallet nær der det oppstår og redusere grensekryssende transport av farlig avfall.
Videre skal landene søke å hindre at farlig avfall oppstår. Streng kontroll av farlig avfall er viktig: fra avfallet oppstår, til det lagres, transporteres, behandles, gjenbrukes, gjenvinnes og sluttbehandles.
Eksempler på farlig avfall som reguleres av konvensjonen:
- oljeholdig avfall
- blybatterier
- persistente organiske stoffer (POPs)
- polyklorinerte bifenyler (PCB)
- kjemikalieavfall fra industriell virksomhet
Noen andre områder Baselkonvensjonen har involvert seg i:
- håndtering av elektrisk og elektronisk avfall som mobiltelefoner og datamaskiner
- skip som skal til opphugging
- håndtering av kvikksølvavfall og asbestavfall
- ulovlig dumping av farlig avfall